Hvem tror du at du er? - The Spice Girls

Nå som jeg brøt isen, vil jeg gjerne gå tilbake til min irriterende måte å skrive og peke ut unyttige emner. Skal jeg?

La oss snakke om sosiale medier.

La oss snakke om hvordan folk, i 2016, fortsatt holder på å misbruke sosiale medier.

La oss snakke om Instagram. 

Jeg har Instagram og jeg bruker det; det er ikke vanskelig å bruke: du tar et bilde (eller skyte en veldig kort video), du setter den på Instagram, og deretter sprer du den med hashtags. 

Jeg snakker ikke om meningsløse hashtags som ikke noe mennesker vil forstå eller bruke, jeg snakker om spesifikke hashtags som lar mennesker fra hele verden finne en bestemt type bilde. 

Som en vanlig offentlig plattform kan du velge å følge folk (tilfeldige mennesker) i tillegg til din  vennekrets.  

Enkelt, ikke sant?  Grundig rasjonell.

Ikke for alle. Det kan være forvirrende. Så forvirrende. 

Hvorfor åpner man en Instagram-konto, begynner å følge personer og bestemmer seg for å aldri legge ut bilder? Ikke noe bilder. Aldri.  

Hva gjør man egentlig der?  

Har man lastet ned et program som tar lagring plass på mobiltelefonen og legger telefonen sin i en skuff,  setter kommoden i et fangehull og forlater det som om det var Moria?

Stalker man sine ekser?  

Og hva med folk som laster ned en sosial media app, bruke det, men bestemmer seg å sette den på privat modus?

Hva beskytter man sine bilder fra? 

Tror man at han/hun er så spesiell at bare 10 personer skal være tillatt, og velsignet med å se sine dyrebare bilder?  

Eller spiller man bare kostbar?

Now that I broke the ice, I'd like to go back on my annoying way of writing and pointing out useless topics. Shall I?

Let's talk about social media.

Let's talk about how people, in 2016, still keep on misusing social media.
Let's talk about Instagram.
I have Instagram, I use it; it's not difficult to use: you take a picture (or shoot a very short video), you put it on Instagram and then you spread it with hashtags.
I am not talking about senseless hashtags that no one will understand or use, I am talking about specific hashtags that let people from all around the world find a specific kind of picture.
As a public platform, you can choose to follow people (random people) apart from your strict circle of friends. Confusing. Puzzling.
Easy, right? 

Thoroughly rational.
Not for everyone.
Why do people start an Instagram account, start following people and never post a picture?
What do they do there?
Do they download an application which take some space on the mobile phone and put the phone in a drawer, the chest of drawers in a dungeon and leave it as if it was Moria?
Do they stalk their exes?
And what about people who download a social media app, use it BUT put it on private?
What are they protecting their pictures from?
Do they think they're so special that only 10 people should be allowed and blessed to see their precious photos?
Are they only playing hard to get?

Tacokrydder

Taco seasoning blend

Ingredienser/Ingredients:

- 2 ss chilikrydder/ 2 tbsp chili powder

- 2 ss paprika malt/ 2 tbsp paprika

- 1 ss spisskummen malt/ 1 tbsp cumin

- 1 1/2 ss hvitløkpulver/ 1 1/2 tbsp garlic powder

- 1/2 ss koriander/ 1/2 tbsp coriander

- 1/2 ss kajennepepper/ 1/2 tbsb cayenne pepper 

- 1/2 tsp salt

- 1/2 ts sort pepper/ 1/2 tsp black pepper

- 1/2 tsp oregano

Jeg vet ikke hvorfor, men det er umulig å finne tacomiks på supermarkedet... Og man må ha tacomiksen på kjøkkenet. Så måtte jeg gjøre hva man må gjøre: jeg har laget min egen miks.
Det er enkelt, godt og det lukter akkurat som den man kjøper - kanskje litt sunnere, det finnes mindre salt og ikke noe konserveringsmidler.
Du må bare måle ingredienser, blande dem godt og problemet er løst!

Lately I could't find my usual taco seasoning blend, it looks like it has been deleted from all the usual supermarket I go to. I need that seasoning so I bought the ingredients, I mixed them and... problem solved. It smells exactly like the ready-made one; luckily I saved the old "bottle", so no harm at hall on my spice shelf.

Dysgraphia or metathesis

Here it comes a partial translation of the very first post on the blog, written in February 2012, where I explain why the name of the blog is "the fabecook".
It is partial because I added some explanations of what happened after that and because I had deliberately removed some parts (they were not useful to the post itself):

Dysgraphia is an alteration in spelling words, whereas metathesis is a phonetic change where the order of two letters is reversed. Choose the one that you prefer and that will be the explanation of the creative process that led to the word "Fabecook".
It was 2011, an October evening like every other October evenings  and I was chatting on Skype when suddenly this typo happened and I shouted "hey, it would make a very cool name for a blog about cooking.". It took me a few months before plunging into the adventure, a bit because I am a "computer goat" (I have no idea about to fix blogs, html, colours codes and so on), a bit because I was hoping to find a job to keep my mind busy (little did I knew that few months after I started writing, I would have left Italy for good).

Waiting to find what I was looking for, I was constantly searching for recipies, cooking, failing to cook (but I never poisoned my family nor my friends).

A lot of things have changed since that February, mostly I'd say that I can take better pictures of the dishes and I get some really useful help by the applications that can manipulate photos and that are not so hard to use. One thing has not changed at all: I am a still incapable of getting used to new technology.

In order to apologise for my bad Norwegian writing skills, you get a picture of Bryggen

 

 

 

 

Her er en delvis oversettelse av det første innlegt på bloggen, som jeg skrevet i februar 2012; Der forklare jeg hvorfor navnet på bloggen er "fabecook".

Dysgraphia er en forendring i staving av ordene, mens metatese er en fonetisk endring hvor rekkefølgen på to bokstaver er reversert. Dere får velge den som dere liker best, og den skal være forklaringen på den kreative prosessen som førte til ordet "fabecook".
Det skjedde i 2011, en oktober kveld som alle de andre oktober kveldene og mens jeg pratet på Skype skjedde det plutselig den skrivefeilen. Da ropte jeg "hei, det høres ut som en veldig kult navn for en matblogg.". Det tok meg et par måneder for å stupe inn i eventyret, litt fordi jeg er en "datamaskin geit" (jeg har ingen anelse om hvordan å fikse blogger, html, farger koder og så videre), litt fordi jeg håpet å finne en jobb for å holde meg opptatt (lite visste jeg at noen måneder etter at jeg begynte å skrive, ville jeg ha forlatt Italia for godt).

Mens jeg ventet på å finne det jeg letet etter, jaktet jeg stadig etter oppskrifter, matlaging, og så videre...

Mange ting har endret seg siden den februardagen... Hovedsakelig vil jeg si at jeg kan ta bedre bilder av rettene, og jeg får noe virkelig nyttig hjelp av appene som kan manipulere bilder (og som ikke er så vanskelig å bruke). En ting har ikke forandret seg i det hele tatt: Jeg kan fortsatt ikke bli vant til ny teknologi.